Port Arthur

Navnet Port Arthur gir både assosiasjoner til en landsby og historie fra virkeligheten om et barbarisk fengselssystem, skapt med intensjon om å rehabilitere sine innsatte. Landsbyen ligger på den tasmanske halvøy, på den australske øya og delstaten, Tasmania, og i denne landsbyen vil man i dag finne ruinene av et fengsel som da det fremdeles var åpent ga alle som kjente til det gysninger.

tasmania kongsvingerfengsel
Port Arthur ligger helt på tuppen av den tasmanske halvøy

Fra fryktkoloni til UNESCOs verdensarvliste

I dag er fengselet på UNESCOs liste over “Verdens kultur- og naturarvsteder”, men det var ikke mye på den tiden som tilsa at denne fangekolonien skulle bli et verdensarvsted. Fengselskolonien var delt inn i to deler; et vanlig fengsel og et separat fengsel, en institusjon hvor psykologisk tortur ble utført. Australia hadde som kjent på 1800-tallet en rekke fangekolonier hvor britiske kriminelle sonet sin straff, men Port Arthur huset for det meste fanger som hadde utført kriminelle handlinger etter at de kom til Australia.

panoptisk fengsel, kongsvingerfengsel
En tegnet versjon av et panoptisk fengsel

Fengselet var bygd opp på en panoptisk måte, altså at fangevokterne kunne ha innsyn til alle fanger hele tiden — hvor altså fangevoktertårnet var i midten av bygningen, og alle cellene omringet dette tårnet. I den separate delen ble det bygd en korsformet bygning som gjorde at alle vaktmenn kunne se ned på hver fangevinge. Hos Port Arthur fangekoloni ble det ikke utført fysisk tortur, siden de mente det var mot sin hensikt, de mente at fangene ikke ville rehabiliteres av en slik form for straff og at det bare ville føre til at de falt tilbake til gamle kriminelle vaner da de kom ut av fengsel igjen. Fangevokterne mente derimot at psykisk tortur ville styrke fangenes mentale helse, og utførte grufulle psykologisk torturmetoder mot de innsatte. Blant annet innførte de det såkalte “Silent system”, hvor alle innsatte måtte være stille hele tiden, og måtte bruke masker eller hetter da de var rundt andre innsatte. Tanken bak dette var at de innsatte skulle reflektere over sine handlinger, men konsekvensene av disse metodene var svært mørke. Et stort antall innsatte utviklet psykiske problemer, og det var mange som prøvde å både ta sitt eget liv eller å rømme. Å rømme var nært umulig, da det eneste måten å komme seg bort fra fangekolonien var en trang passasje fullstappet av fangevoktere og sultne hunder. Det var heller ingen vits i å prøve å svømme til den andre siden av halvøya, da vannet var fullstappet av haier. Kun en fange klarte å komme seg derfra i live, Martin Cash. Han skrev boken “The Adventures of Martin Cash” i 1870, som ble en bestselger i Australia. En annen fange klarte nesten å rømme, ved å ta på seg et kenguruskinn. Men da han ble oppdaget av noen sultne fangevoktere, skjøt de han i tro om at de skulle få kenguru til middag.

port arthur fengsel
Ruinene av Port Arthur i dag

Turistattraksjon

Noen innsatte tydde faktisk til drap på andre innsatte, siden dødsstraff var deres eneste vei ut av helvetet som var Port Arthur. På en liten naboøy, Isle of Dead, er det antatt at det er gravlagt hele 1646 mennesker, hvor kun 180 graver var merkede — disse tilhørte alle avdøde fangevoktere og militærpersonell. Fangekolonien ble lagt ned i 1877, og er i dag en populær turistattraksjon — mange valfarter hit for å delta i spøkelsesturer om nattestid. Port Arthur er også kjent for noe annet veldig tragisk, 28. april 1996 var det en massakre der, hvor 35 mennesker ble drept.